Fem historier om smykker som har gått i arv

Odas 150 år gamle medaljong

Medaljongen til Oda Waale Bergseth (29) er et helt spesielt arvestykke, som har gått i arv i seks generasjoner.

– Det er helt fantastisk å tenke på at noe så vakkert kan gå i arv og være like fint over 150 år etterpå, sier Oda om medaljongen hun har fått av sin mormor.

Gullmedaljongen er pyntet med svarte blomster. På innsiden gjemmes et sepiabrunt fotografi av Odas tipp-tipp-oldefar.

Hun tenker ofte på hva medaljongen har vært med på, og hvilke epoker den har opplevd.

Til store anledninger

Mormor, eller «Mimmi» er et stort forbilde for Oda:

– Hun er 87 år, og mer oppegående enn mange jeg kjenner på min alder. Mimmi er svært interessert i alt som foregår i verden, sier barnebarnet.

Anettes rosa og lilla gullringer

Anette (30) er ekstra glad i gullringene fra mormor og mamma. De er spesielt viktige de dagene hun skal prestere og «få til noe».

Da mormoren hennes døde for fem år siden, fant Anette Gutterød (30) en ring med lilla stein i smykkeskrinet hennes.

Denne hadde mormoren Gunhild brukt hver dag siden hun fikk den i gave på sin 50-årsdag. I tillegg har Anette fått en ring som moren hennes fikk i konfirmasjonsgave i 1976.

I andre liv

Som sin mormor, er også Anette glad i smykker. Hun blander ofte gammelt og nytt.

Dannys kortstokk

Hjerter, kløver, ruter og spar pryder Dannys hvite skjorteermer ved store anledninger. Minnene fra bestefaren er hans «ess i ermet».

Når Danny Pellicer bruker mansjettknappene han arvet, føler han at han har en del av bestefaren med seg i hverdagen.

– Når jeg setter på meg mansjettknappene, tenker jeg på små og store opplevelser med besteforeldrene mine, forteller Danny.

Han beskriver hytteturer hvor det alltid var sol, masse ørret og rørt blåbær med altfor mye sukker. En overraskelsestur til Marienlyst for å se Manchester United mot Strømsgodset. Gleden ved å stå i kjøkkenvinduet og se danskebåten legge til kai i det fjerne.

– Og å se Tippekampen fra sofakroken hvor jeg spiste epler som han skrelte med lommekniven sin.

Langt fra tilfeldig motiv

De fire mansjettknappene er fra 1963. Dekorert med hvert sitt tegn fra kortstokken: spar, hjerter, kløver og ruter. Dette er på ingen måte tilfeldig.

– Da bestefar fylte 50 år, fikk han dem i gave av venner og familie som han pleide å spille bridge med, forteller Danny.

På julaften, 17. mai og andre formelle fester brukes mansjettknappene sammen med hvit skjorte.

– Jeg synes designet er enkelt og kult. For meg er slike konkrete ting som brukes en viktigere og mer meningsfull måte å minnes avdøde på, enn for eksempel et gravsted.

Og en dag planlegger Danny å gi mansjettene videre.

– Jeg tenker at de må gå til barna mine. Det er det som er så bra med smykker, holdbarheten er veldig lang!

Benediktes diamantring

Da Sidsel (76) fikk sin første månedslønn som flyvertinne, unnet hun seg en diamantring. Denne ga hun senere til datteren sin, Benedikte (49).

På sin 21-årsdag fikk Benedikte Aamodt denne ringen av moren sin, Sidsel Sandvik. Hun bruker den hver dag, slik moren også gjorde.

– Mamma kjøpte ringen for sin første lønn da hun ble ansatt som flyvertinne i SAS i 1968. Den kostet 1500 kroner, som tilsvarte én månedslønn, forteller Benedikte.

Klokken til «onkel Andreas»

Klokken rundt Auduns (42) håndledd betyr mye for både han og samboeren hans, Ingrid (42).

Onkel Andreas og tante Kari var som besteforeldre for Ingrid Louise Kvam. Kari var mormorens søster.

– Da jeg var liten var jeg ofte hos dem, både på hytta og hjemme, forteller Ingrid.

I ungdomsårene jobbet Ingrid i en kiosk rett i nærheten av Andreas og Kari. I perioder bodde hun hos dem flere dager i uken. Da hun senere ble sammen med Audun, ble han også raskt glad i de to «besteforeldrene».

Tar godt vare på den

Tilbake på 50-tallet kjøpte onkel Andreas en Omega-klokke. Nå er klokken festet rundt Auduns håndledd både til hverdag og fest.

– Jeg synes det er så fint at Audun er glad i klokken, og tar så godt vare på den. Han har hatt den på service flere ganger, og kjøpt flere remmer til den, forteller Ingrid.

Klokken minner henne om hånden med klokken på, rundt fiskestanga på fisketurer med onkel Andreas i barndommen, og hånden hans over tante Karis hånd.

– Mange fine minner strømmer på.

Videre til sønnen en dag

Ingrid håper at hennes sønn Liam (11) en dag skal arve klokken, og sette like stor pris på den som Audun gjør.

– Tante Kari og onkel Andreas rakk å møte Liam én gang da han var ti dager gammel i 2012, forteller Ingrid.

Like etter døde tante Kari.

– Og Onkel Andreas gikk bort seks uker etter henne, forteller Ingrid mens hun ser på klokken han etterlot.